Spiller – Dommer – Legende

Retroartikkel (B.A.O.F):

Det har ikke vært særlig mange forunt å ha deltatt i en cupfinale i fotball både som spiller og dommer. Thorodd Presberg tok tre kongepokaler med Strømsgodset (1969, 1970 og 1973) og dømte finalene i 1983 (Moss – Vålerenga) og 1988 (omkampen mellom Rosenborg og Brann). Etter sin fantastiske spillerkarriere hvor han scoret noen av klubbens aller viktigste mål, ble han Norges beste dommer og dømte også mange internasjonale toppkamper.

– Dommeren må opptre rettferdig. Ærlig. Han må ikke gå på akkord med noen, men være bestemt og konsekvent og ha evnen til å ta en rask og helst riktig avgjørelse. Han må være psykolog, og kunne føle stemningen blant spillerne. Ingen er feilfrie, heller ikke vi. Men vi må for all del ikke vakle, vise at vi er i tvil om riktigheten av våre egne avgjørelser. Skulle akkurat det skje, får vi bare håpe at det ikke blir helt avgjørende for utfallet, sa Presberg før sin første finale i sort drakt.

– Når man først satser på dommergjerningen, er selvfølgelig det å få dømme en cupfinale målet. Det er det største man kan oppnå nasjonalt, og dessuten noe man kan oppleve bare en gang i livet. I selve kampen får man ta situasjonene som de kommer og reagere på de ting som skjer. Det er vesentlig for oss at vi klarer å lede kampen uten å dominere den, slik at det kan bli mest mulig fotball.

Føles det tøffere å gå til en cupfinale som dommer enn som spiller?

– Kan ikke si det, men det er klart at jeg har nerver like før det braker løs. Det skal man også ha. Blir de borte, har man heller ikke ambisjoner lenger. Det har noe med innstillingen å gjøre, sa Presberg, som hørte til de strengere dommere i norsk fotball.

Thorodd Presberg er en av Godsets beste spillere gjennom tidende.
Han scoret utrolig mange viktige mål. Det kanskje aller viktigste scoret han mot Fredrikstad i den første NM-finalen i 1969. På overtid kastet han seg frem og dunket inn utligningsmålet til 2-2 på overtid.
Han spilte for Godset fra 1963 til 1973, og ble Norgesmester i 1969, 1970 og 1973 og seriemester i 1970.
I tillegg var Thorodd en av landets desidert beste pipeblåsere over en lengre periode etter at han ga seg som aktiv fotballspiller. De aller fleste mener fortsatt han ga seg alt for tidlig med denne gjerningen.

Selv var han imidlertid ikke mors beste barn som spiller, men tvert imot en kompromissløs spiss som ikke hørte til ønskespillerne verken hos motstandernes forsvarere eller hos dommerne. To røde kort og en stabel gule, eller advarsler, ble det med årene på SIF-helten.

– Vel, jeg kan vel bare innrømme at mitt voldsomme temperament mer enn én gang resulterte i episoder som ikke burde skjedd. Utbruddene kom gjerne da jeg selv ikke fikk tingene til å stemme slik jeg ville. Og når du er spiller, så er du spiller. Da skal du ikke tenke som en dommer. Men det er klart at min 100 % innstilling til oppgaven ga seg utslag i uheldige ting.

Per Thoen i SIF hadde mye av æren for at Thorodd ble toppdommer. Han mente Presberg hadde anlegg og presset på for å få ham til å satse.

– Jeg valgte å satse, og har aldri angret på det. Jeg er allerede blitt tildelt internasjonale oppgaver, og jeg har opplevd mye rart. Miljøet innen dommerstanden er meget bra, selv om vi selvfølgelig konkurrerer oss imellom. Jeg synes det er rart at ikke flere satser på å bli dommere etter at karrieren som spiller er over.

Selv fikk Thorodd gleden av å være med på SIFs fantastiske oppsving i 60 og 70årene.

– Rundt 1963 hadde vi noen meget fine årganger unggutter i Drammensdistriktet. Og etter hvert som vi avanserte fra den ene divisjonen til den neste økte bare inspirasjonen samtidig som vi hele tiden utviklet oss i riktig retning. Og å få spille spiss sammen med en kar som Steinar Pettersen var en opplevelse. Vi kjente hverandre ut og inn, og trengte knapt å se opp for å vite hva den andre foretok seg.

I hele juniortiden spilte han fotball, bandy og ishockey for Drafn inntil overgangen til SIF kom høsten 1962. Av de rundt 300 A-kampene i fotball Presberg har spilt for SIF, husker man spesielt godt én – SIFs første finalekamp mot Fredrikstad i 1969.

– Ja, jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket da jeg ett minutt på overtid fikk kastet meg frem og headet inn utligningsmålet til 2-2. Akkurat da sto vi som tapere og ventet på den endelige bekreftelsen fra dommerens fløyte. Og så ble det tvert imot scoring.

Thorodd Presberg var med på utrolig mye i sin tid. I yngre år ble det et utall KM-titler – ikke bare i fotball, bandy og ishockey, men også i friidrett på 200 m. Thorodd forsøkte seg også i mange andre grener som tennis, bordtennis, orientering, håndball og skihopping, slik store idrettstalenter har hatt for vane.

Det hevdes at Thorodd Presberg alltid har vært fryktelig ambisiøs, at han satset maksimalt på å hevde seg – uansett i hva han måtte foreta seg.

– Hvis man først skal gå inn for en sak må det være 100 %. Ellers kommer man ikke noen vei. Og jeg har stort sett prøvd å satse for fullt, men det er ikke alltid jeg har lykkes like bra. Blant annet var jeg vel ikke så veldig heldig de årene jeg forsøkte meg som trener. Jeg var spillende trener i Åssiden i 74, bare trener i 75. Og jeg trente SIF i sesongene 76 og 77. Det første året rykket vi ned fra 1. divisjon, det neste endte vi på 3. plass i 2. divisjon. Det var ikke akkurat suksess jeg hadde da.

Hva kan du si om utviklingen i norsk fotball?

– Jeg vil påstå at fotballen i dag tar altfor mye hensyn til det defensive opplegget. Derfor blir den grå. Det gis ikke rom for personlig initiativ lenger. Synd for fotballen – synd for publikum, sa Thorodd Presberg i 1983.

Tekst: Vidar Fossum.
Illustr.: B.A.O.F.

Blå Armé Online Fanzine


Artikkelen er basert på et intrvju i Aftenposten før cupfinalen 1983.
Kilder: Aftenposten, Blått Blod og Godset.no

Reklamer