Ingen vei går utenom, Godset!

Med tittelen på Trygve Gulbranssens fabelaktige roman fra 1935, drister jeg meg til å antyde at det for klubben nå neppe er noen vei utenom – å ta et kraftfullt grep. For varsellysene blinker – igjen, 1 poeng på de siste seks kampene, nr. 13 på tabellen med 9 av 33 poeng, og selv gikk jeg nylig til det skritt å gå på Vålerenga-kamp i Oslo.

Tekst: Lars Hoel
Ill.: B.A.O.F

Jeg liker egentlig ikke å kritisere andre – og absolutt ikke i media, – men kanskje må enkelte tåle det. Da tenker jeg på disse som selv velger svært fremskutte posisjoner og et liv i offentlighet, slike som presidenter og statsministere og sånn, vet dere – og så fotballtrenere, da. Så herr Skullerud; du må til pers.

Etter lykkelig samboerskap med Godset i flere tiår, er forholdet for tiden litt skrantende, og jeg vet om flere som rett og slett ikke lenger bruker hundrelappene sine til å innta «fort-Marienlyst», eller som vi – litt «frækt og freidig» – heller bør kalle det; «fort-stråhytte». For noe solid byggverk, der Godset ikke taper, er det jo ikke lenger, og siste rest av plankene i fortet ble vel feid på drammenselva etter 16. mai-kampen i fjor. Inntil da var nemlig gutta fra «Rødgata», dvs. jeg mener gutta fra Danmark, Romerike, Bergen, Haugesund mm, ubeseiret på hjemmebane i over åtte måneder, men ble slått av Stabæk.

Nå vil nok kara på klubbhuset betvile om jeg vet bedre enn Skullerud hva som er feil for tiden, for jeg er verken trener eller utropt til en av de utallige ekspertene i media. Men la meg allikevel ubeskjedent driste meg til å ha noen meninger – hvis det er lov, da –, og jeg tror i grunnen at Godset-ledelsen skal være sjeleglad så lenge det finnes noen som stadig engasjerer seg. Så ikke slå hardt i veggene på SIF-huset av sinne over «uvitende» kritikere, da, Flo og Lindseth Andersen.

Noen sier: «Skullerud er trener. Han vet best.» Gjør han? Det er lett foruroligende at bærumsmannen i lokalpressen 14. mai uttalte: «Det er en gåte for meg at vi ikke vinner» og at han 16. mai nevnte «skader og sykdom» som en forklaring på hvorfor laget har tatt så få poeng. Dette siste kaller jeg – i beste fall – en bortforklaring, for å si det svært pent. Videre uttalte treneren: «Fra der vi var i fjor, har vi utviklet oss i veldig stor grad.» Åh? Nei utviklingen har ikke vært positiv siden i fjor vår. Skullerud er også overrasket over manglende poeng, men selv er jeg ikke forbauset, for det er treneren som legger strategien, bestemmer formasjonen, tar ut laget, preger stemningen, motiverer gutta og som har det fulle og hele ansvar.

Noen forsvarer alltid treneren – og det jo pent gjort, – og sier at han ikke kan spille og score for gutta, slik at spillerne liksom selv må ta skylden. Joda, selvsagt må de elleve gjøre sin jobb, og våre gutter gjør nok sitt ytterste. Men det å ha de rette spillerne på banen, legge en god taktikk som får gutta til å lykke, skape det rette samholdet – ja de oppgavene er det Skullerud som har. For når det surres med formasjoner, laguttak og strategier, ja da er det bare én mann som har ansvaret; treneren.

Tor Ole Skullerud gjør garantert sitt beste, men spørsmålet er om det er godt nok for en «topp»klubb med et av landets høyeste fotballbudsjetter; nærmere 100 millioner. Og er styret virkelig villig til å la Godset ende opp på rundt 10. plass i 2018 – året da liksom alt lå til rette for medalje?

Men i grunnen er det verken Nielsen eller Skullerud jeg burde kritisere, men de som ansetter. Begge trenere er selvsagt dyktige folk, men ikke dermed sagt at de passer i Godset. For tiden har vist at Nielsen lykkes svært godt i Danmark, og Skulleruds suksess i Molde kjenner vi godt til. Uansett mener jeg de begge viste seg å være feilansettelser i vår klubb. I tilfellet Tor Ole Skullerud, hevdes det at det var styret som insisterte på ansettelsen, så kanskje vi heller ikke bør rette skytset bare mot sportsjefen.

Det er likhetstrekk mellom nevnte trenere. Begge ville sette sitt eget merke på Godset, de ville gjøre det på sin måte, de ville forandre. For det var visst livsfarlig å videreføre suksessformelen «Godset-fotball»; gladfotballen med effektivt kantspill i oftest 4-3-3-formasjon. Styret og sportssjef visste utmerket godt at Skullerud var en lidenskapelig 4-4-2-mann, men ansatte ham. Derfor er det styret og ledelsen som må bære ansvaret for den veldig uheldige situasjon man er inne i.

Nå dreier selvsagt ikke problemene seg bare om formasjonsrot, men det å ha bevisst gått vekk fra 4-3-3, er faktisk blitt et bilde på nedgangstidene. Etter å ha øvd hele vinteren 2016/2017 på å innføre 4-4-2, måtte man etter katastrofevår nr. 1 i 2017 endre til andre formasjoner, men uten å innrømme at 4-4-2- forsøket var en blemme.

Derfor bør folk i styre og stell ta denne «katastrofevår nr. 2» på alvor, for engasjementet hos folk synker, publikumsfremmøtet er dårlig, og mange vil mene at krise er et aktuelt ord når det gjelder at treneren ikke slipper til flere yngre spillere. Etter at man overpresterte i fjor høst, ble Skulleruds engasjement, dessverre, forlenget. Skjer det ikke en snuoperasjon meget raskt, er jeg alvorlig bekymret for publikumstallene på Gamle Gress. Selvsagt kan man fortsette å gratisinvitere skolebarn og andre for å fylle opp på utsatte sommerkamper, men på sikt må noe gjøres for å heve den reelle interessen hos oss som i tiår etter tiår selv kjøper billettene våre. Og undertegnede har nok bidratt med et sekssifret beløp i billettkassa.

Hva har så gått galt etter at Skullerud ble ansatt i oktober 2016? Mye. Godset hadde nådd sin 8, semifinale denne høsten og møtte 27. oktober lille Obos-Kongsvinger på hjemmebane. Drammenserne var vel rent mentalt allerede i cupfinalen og hadde nesten bestilt hotellrom og festsupé i hovedstaden, men… det ble tap – for første gang i en semifinale. For en nedtur!

Deretter hadde den tidligere Molde-treneren hele vinteren på seg til å forberede sin ønskede 4-4-2-stil, men etter våren 2017 satt vi igjen med bare noen få poeng og lå lenge og kavet i en nedrykksmyr. Så fulgte en antatt festlig 16. mai-kamp hjemme på Marienlyst – en type kamp der det «alltid» blir seier. Men nei, da, Godset tapte mot Stabæk, og for første gang på fem år ble det tap i en 16. mai-kamp. La meg også ta med at vi 1. juni tapte for Mjøndalen i 3. cuprunde. Det første tapet på 24 år. Utilgivelig.

Før årets sesong hadde ikke Strømsgodset mistet toppspillere og hadde en antatt meget god tropp, men hva skjer? Etter 11 serierunder står vi med 9 poeng og ligger på 13. plass; nesten en identisk situasjon som i fjor.

Men hvorfor går det så galt – igjen? Bare litt uheldig? Mange skader? Nei, jeg opplever dessverre at treneren ikke har en god plan, de unge rekruttene kan se langt etter å slippe til, det vingles og surres med laguttaket, og innbyttene kan være merkelige og komme alt for sent. Derimot har spillere som overhodet ikke har slått til i 2018, klippekort, så strategien er åpenbart at de skal få lov til å spille seg i form. Ja av og til lurer jeg faktisk på om treneren rett og slett ikke tør å sette ut visse spillere?

Og klippekortpraksisen står dessuten i skarp kontrast til at det nærmest er opplest og vedtatt at man gjennom innsats og godspill på trening og i kamp skal gjøre seg fortjent til en plass. Men dette gjelder åpenbart ikke alle, og det virkelig alvorlige er at man ikke gir innpass til flere av de yngre fra egen stall. Ikke minst når det står i strategiplanen at «Vi skal gi talenter sjansen» og «Vi skal utvikle 1-2 spillere som hvert år er gode nok til å bli tatt opp i A-stallen for å videreutvikles der». Så er spørsmålet hvorfor man har hentet inn flere spillere utenfra, som har meget høy lønn, – for å sitte på benken – samtidig som Godsets egne talenter står i kø.

Nå er det heller ikke sånn at vi forventer at vi skal vinne serien hvert år, og vi tåler godt å tape noen fotballkamper – hvis det hadde vært et lag med store innslag av yngre spillere som tapte. Men sånn er det altså ikke, skjønt på Team SIF finnes det massevis av talent. Derfor må jeg medgi at jeg i grunnen har større glede av å se rekruttene enn A-laget for tiden.

Verden ramler ikke helt sammen på grunn av hemmelighetskremmeriet med ikke å offentliggjøre 18-mannstroppen dagen før, men det er allikevel også en trist sak. Det er komisk at man tror at denne informasjonen kan hemmeligholdes for motstanderen (og da også egne fans). Dette grepet, som Skullerud tok, er for meg nok et bilde på det jeg nå opplever som en uheldig utvikling. For jeg nekter å tro at dette gir noen som helst fordel, og Kristiansund, som mandag holdt lekestue med Godset og vant 4-0, var nok uansett ikke veldig bekymret for dette i forkant. I Strømsgodset har vel dette aldri før vært praktisert, og dermed blir det ekstra negativt.

Jeg ser på Tor Ole Skullerud som en sympatisk person og sikkert dyktig trener for visse lag, men så er det altså slik at ikke alle passer inn i alle klubber. Jeg har allikevel ingen tro på at ledelsen kommer til å bytte ut Skullerud, for man ønsker nok ikke å avskjedige nok en trener så kort tid etter Nielsen-feilansettelsen. Og det ville nok utvilsomt blitt kostbart hvis Skullerud skulle forlatt klubben før hans periode var over, men hvor dyrt blir det ikke med sviktende billettsalg, lavere sponsorinntekter, dårligere omdømme og en plassering et stykke ned på tabellen? Så av og til er det sånn at «ingen vei går utenom»; til slutt har man ikke mer enn ett valg.

Nå venter heldigvis lette kamper mot svake Sandefjord og Start samt opprykkslaget Ranheim, så her bør det bli ni poeng. Jeg nevnte forresten innledningsvis at jeg hadde vært på Vålerenga-kamp i hovedstaden, og trofaste Godset-fans syntes kanskje det var lite solidarisk av meg, men frykt ikke; det var kampen mot Godset jeg så.

God fotballsommer!

BLÅ ARMÉ ONLINE FANZINE

Reklamer