Hvor er mitt Strømsgodset?

De siste månedene, ja kanskje året, har jeg savnet identitet i Strømsgodset. Tidligere hadde vi flust med unge lovende spillere fra kjente trakter. Lokale helter som spiret til håp og identitetsbærende kvaliteter. Vi hadde mange nye spillere hvert år. Fra land og strand rundt, men kjernen var den samme. Storflor var trygg å ha på kanten, sammen med Vilsvik. Madsen ble i perioder byttet ut med andre stoppere som fylte hans rom. Keita var «oppesen» og rebell på kanten, men han var vår.

De siste årene har fotballen forandret seg. Pengene rår, og spillerne følger agenter og managere. Det er da klubben må stille opp. Selv om vi hadde mye utskiftninger også tidligere, hadde vi alltid en ung og lovende lokal sjel som kunne steppe inn og gjøre et forsøk. Jeg tror ikke det mangler på talent. Det siste året har vi sett mange nytegninger i klubben. I mine øyne litt for mange. Klubben har mistet identitet. Både blant spillere og i spillestil.

En stor omveltning i spillerstall samtidig med en vesentlig endring i spillestil og formasjon, har gjort sitt til at «mitt» Godset ikke er til å kjenne igjen. Tor Ole Skullerud har nok ikke hatt den enkleste oppgaven. En sjef som blir hentet inn som redningsmann til en allerede litt skakkjørt klubb gjør naturligvis sine valg. Han henter spillere han vet presterer, og han velger spillere han vet har bevist nok på banen til å forsvare en lønn i Eliteserien. Men dette skaper ikke identitet. Om Drammensere flest er litt som meg, så vil vi se litt gøts og litt tæl. Vi vil se at noen har trua på «våre» gutter!

På laget som stiller til start de siste kampene er det Vilsvik, Pedersen, Junior og Bugge som er «våre gutter». Dette er fordi de har vært her før. De har bevist at de er verdt å satse på. Men dessverre, ingen av disse presterer godt nok til holde på identiteten. Misforstå meg rett. Dette er ingen fotballfaglig diskusjon jeg begir meg inn i. Til det har jeg ikke nok kunnskap. Jeg snakker om stolthet, identitet og tilhørighet.

Mr. Strømsgodset, selveste Rune Martinsen uttalte en gang at det verste som kunne skje Strømsgodset, var at ingen snakket om dem, at ingen brydde seg om hva de drev med. At de ble anonyme og uinteressante. I mine øyne beveger Strømsgodset seg i den retningen nå. Du vil alltid kunne hente tilskuere på kamp, og TV-tid ved å vinne kamper og komme med kontroversielle uttalelser. Men jeg tror ikke du vil klare å holde på publikum på Marienlyst, og holde på den stoltheten og lojaliteten Drammensere har vist i årevis, uten å gi noe tilbake. Strømsgodset gir noe tilbake ved å satse på lokale talenter på banen, og ved å stille opp i lokalsamfunnet ellers. Sistnevnte er de gode på. Men på banen er det så som så.

Vi trenger mer identitet, og vi trenger det fort. Da de lokale spillerne uteble, ble formasjonen, og fremstillingen på banen vår identitet. En underholdende og vågende spillestil ble vår måte å sjarmere Fotball-Norge på. I mine øyne gjør vi ikke det lengre. Unionen taper seg fra kamp til kamp. Ikke så rart. Det må være vanskelig å stå i 90 minutter å synge og rope støtte til 11 mann man ikke føler representerer seg selv. Alle har kledd seg i drakten man er stolte av, vil blø for, ja kanskje dø for blant enkelte. Men drakten virker tom. Man ønsker seg kjøtt og blod som står fram og banker seg på kassa og er stolte av å spille for Strømsgodset.

I mine øyne er vi på vei ned en sti som er identitetsløs, kjedelig og potensielt drepende for klubben. Noe må skje. Noen må ta tak. Noen må gi oss noe å håpe på. Noen å heie på. Noen å identifisere oss med. Noen må starte denne prosessen. Denne noen er noen vi må kunne stole på.

Jeg håper vi kan stole på Jostein Flo.

Tekst: Martin Sagbakken.
Illustr.: B.A.O.F.

Blå Armé Online Fanzine

Reklamer