Søndag 7. juni tok “nye” Godset sin andre serieseier på rad med Bjørn Petter Ingebretsen (BP) som trener. I det vi går inn fotballpausen, har laget gått opp til 7. plass, bare to poeng bak Molde. Alt er altså bare såre vel … om det ikke hadde vært for cupen, da.
Men den norske fotballcupen er jo en dørgende kjedelig affære. Jeg er i grunnen ikke interessert i den. Bryr meg ikke i det hele tatt om Strømsgodset kommer videre fra de første rundene. For det er jo serien alt gjelder, vet du.
Akkurat som det skulle være så veldig stas å komme til cupfinalen, dra inn til Ullevaal med fullsatt stadion og kanskje vinne denne lille, uviktige kongepokalen? Å se laget komme opp til kongen og løfte pokalen mot oss supportere, er vel ikkje noe stas? Kaldt er det også i oktober/november, forresten.. Nei, ingen skal fortelle meg at dette er noe å trakte etter ….
Det er disse – ikke helt sannferdige – frasene jeg har sagt til meg selv de siste dagene. Jeg har liksom forsøkt å tro på det og prøvd å få omgangskretsen til å være litt enig. For jeg har definitivt ønsket å fortrenge det som skjedde i 3. runde i norgesmesterskapet.
En riktig ubehagelig nabo som kommer fra bergenstraktene spurte meg forresten her en dag om hvordan det gikk med Godset i cupen? Ufint spørsmål, vet du. Og jeg forklarte ham da at serien var så mye mer viktig. Og så kom jeg tilfeldigvis til å nevne hans favorittlag, Brann, og spurte skarpt om hvilken divisjon de lå i for tiden? Den satt, tenker jeg. Selvsagt snakker jeg aldri mer til denne ufyslige fyren. Et sted går da grensen …
Men innerst inne har jeg nok ikke lykkes helt med å glemme hva som skjedde denne cupkvelden, for tapet mot 2. divisjonslaget Kvik Halden sitter dessverre i meg ennå – nå noen dager etter fiaskokampen. Ja denne cupsortien var virkelig helt feil og sjokkerende, for jeg hadde forlengst tenkt ut at 2015 virkelig var året for cupfinale og storsuksess på Ullevaal til høsten. Men, nei da. For denne onsdag 3. juni var dagen da Engrebretsen slo ut både Ingebretsen og Ingebrigtsen. (Kvik Haldens Mathias Engebretsen scoret det avgjørende, femte straffemålet. Jørgen Ingebrigtsen er Godsets fysiske trener.)
Hvordan er så dette mulig? Vi er nok mange som lurer på det. Hva er det som skjer når mitt heltelag går bort og taper for et lag to divisjoner lenger nede? Kan det være at dommeren hadde en tante fra Halden? Doping, bestikkelser, råtasspill fra haldenserne? Her skal ingen forklaringer være uprøvd.
Men kanskje burde jeg ikke blitt så veldig overrasket, for tenk bare på cuphistorien vår etter at vi ble norgesmester i 2010. Den er ikke helt god, for å si det pent.
Det var heller ikke sånn vi hadde sett for oss den nyansatte trenerens, Bjørn Petter Ingebretsens andre kamp. For det hele startet så strålende med godspillet i seriekampen mot Lillestrøm 23. mai. Men mot Kvik Halden ville det seg allikevel ikke, og selvsagt var både treneren, spillerne og supporterne svært skuffet. Og noen riktig slemme kvikkasser kunne selvsagt ikke dy seg på sosiale medier og meldte om kortvarig BP-effekt – trodde de.
Nå har jo jeg den største tro på BP og tror og håper han blir en mann for fremtiden, ja langt inn i fremtiden. Men selvsagt passet det uansett uhyre dårlig for ham med misèren i Østfold. Det er ikke til å underslå.
Nå vet vi jo av erfaring at mangt et veldig godt topplag opp gjennom årene har røket ut av cupen mot antatt langt dårligere klubber. Ja dette kan skje den beste, og kanskje aller mest med Godset, for hør bare hvordan det er gått etter Deila-triumfen mot Follo i 2010.
I 2011 var vi altså regjerende cupmester, men tapte 0 – 1 for Start i 4. runde. I 2012 slo Brann oss ut i 5. runde med resultatet 4 – 3, men vi fikk sølv i serien. I 2013 ble det 1 – 2-tap allerede i 2. runde mot Asker. Det var knapt til å tro. Men seriemester ble vi, dette året. I 2014 var vi høyt oppe etter serietriumfen året før. Men Deila og gutta røyk ut for Tromsdalen i 3. runde etter resultatet 4 – 2. Det var nedtur, det. Og i år, i 2015, ja det forbigår vi i taushet …
Så Godsets cuphistorie dreier seg nok ikke bare om de store cuptriumfene i 1969, 1970, 1973, 1991 og 2010. Spesielt når vi ser på disse fem siste årene, altså mens vi har vært et topplag, blir det klart at vi ofte har røket ut relativt tidlig – ja, noen ganger veldig tidlig. Og dette er, som sagt, år hvor Strømsgodset har vært etablert som en meget veldrevet og tildels svært suksessfull klubb. Og kanskje er vi her ved poenget; nemlig at det må dreie seg om noe med den mentale innstillingen til disse cupkampene mot underdogs.
I tillegg er det klart at slike cupkamper er gedigne begivenheter for motstanderne fra lavere divisjoner. Det er julaften og 17. mai for outsiderlagene og for hjemstedene deres. “Nå skal vi ta dem.”, er nok omkvedet, for å slå et kjent eliteserielag er selvsagt ekstra gjevt. Man må derfor regne med enorm innsats fra disse underdoglagene, og vi må nesten anse hver og en av disse matchene som de reneste cupfinaler. Uansett er fallhøyden stor for Godset og andre eliteserielag.
Men hva skjer i hodene til gutta under slike kamper? Jeg tror ikke et sekund at trenerteam og spillere på forhånd tar lett på oppgaven, for man vet av erfaring hva slags motstand man møter. Jeg er derfor overbevist om at våre gutter har gjort alt riktig – på forhånd. Men tro om det allikevel sniker seg inn en følelse i hodet til spillerne om at “dette skal jo gå glatt”? Jeg vet ikke.
Hver og en av spillerne vil utvilsomt kunne fortelle oss at de ikke tar lett på oppgaven, men trolig er de allikevel litt preget av “vi er jo et bedre lag”-holdningen. Så utvikler kampen seg, scoringene uteblir, underdogen fighter febrilsk, og uroen hos våre stiger etter hvert som klokken nærmer seg 90 minutter. Noen bedre forklaring klarer jeg ikke å komme opp med.
Jeg var nok ikke helt ærlig da jeg i innledningen til denne kronikken skrev at jeg ikke brydde meg om cupen. For jeg gjør jo egentlig det – og mange med meg. Jeg husker Strømsgodsets styreformann, Tom Saxegaard, uttalte i VG at cuptriumfen mot Follo i 2010 var noe av det største han hadde opplevd. Dette sett i lys av den viktige satsingen han og andre den gang hadde gjort for å heve Godset til et topplag. Og jeg forstår ham, for cupfinaleseier er himmelsk.
Ja norgesmesterskapet er noe stort. Og selve cupfinalen og en cuptriumf er en utrolig opplevelse. For det å få oppleve stemningen på Ullevaal når våre gutter løfter kongepokalen, er en helt annen type følelse enn det å lykkes i serien.
Nå sikter vi oss heller inn på norgemesterskapet i 2016. Vi ses på Ullevaal ut på høsten en gang – ja neste år, altså. Enn så lenge skal vi satse på – steg for steg – å få laget tilbake dit vi var under Deilas regime. Det er ikke gjort i en håndvending etter det siste årets utfordringer. Men in Bjørn Petter we trust. Og med søndagens seier i Kristiansand, ser alt betraktelig lysere ut.
Bjørn Petter Ingebretsen må nå selvsagt få tid til å skape sitt eget lag. Vi kommer garantert til å tape noen kamper også under hans ledelse, men Godset har funnet tilbake til seg selv, og jeg gleder meg stort over at det igjen er moro å se Godset på Gamle Gress og i bortekamper – ja unntatt i Halden, da …
Les mer på Godset-bloggen «Ekte kjærlighet»
Tekst: Lars G. Hoel.
Blå Armé – Online Fanzine
Publisert: 11.06.2015
Foto: C. Poppe/Scanpix
baof.wordpress.com 